<h4>Christine Legard:</h4> <h1>Garantist for de rike i Europa.</h1>
Det sjarmerende ansiktet til utnyttelsen av Europa
Angela Merkel og de ledende private og offentlige tyske mediene overgår hverandre i ros av Christine Lagarde, som påtok seg rollen som president for Den europeiske sentralbank (ESB) 1. november 2019: «Den første kvinnen i ESBs ledelse», der hun beskrives som preget av eleganse, sjarm, selvtillit, innsikt osv.
Av Werner Rügemer
Næringslivsavisen Wirtschaftswoche presenterte den utkårede med helsides fargefoto: behersket og smilende hun står der, rakrygget, kledd i en diskré, blå og hvit-stripet kjole, svarte sandaler, et enkelt, tykt perlekjede rundt halsen og diskré sølvarmbånd rundt begge håndleddene – og hvor befinner hun seg? Selvfølgelig, som hentet fra den mest primitive bildeboken om globalisering: Hun står selvsikker foran de korintiske søylene på trappen foran Capitol i Washington. Underteksten: «Selvsikker og sjarmerende. Christine Lagarde vet hvordan hun skal hevde seg.»
MED ZOMBIER I AVGRUNNEN – MEN SJARMERENDE
Slik selges avgrunnen – der den nå mektigste europeiske institusjonen, ESB, vil fortsette å manøvrere Den europeiske union til fordel for sine gunstlinger.
Men selv Wirtschaftswoche oppsummerer sin forsidesak, etter seks sider med hyllester, på slutten, på side sju: Lagarde vil være en fortsettelse av forrige president Mario Draghi: «Zombie-firmaer kunstig holdt i live vil ta ressurser fra de konkurransedyktige selskapene og bremse den strukturelle endringen. Færre arbeidsplasser, mindre vekst og mindre velstand er konsekvensene.» Og med penger fra ESB vil de fortsette å spekulere i jord, eiendommer, aksjer og råvarer.» «Spesielt de velstående har fordel av de pengepolitisk oppblåste prisboblene.»
__________________________________________________________________________
Innlegget er hentet fra Midt i Fleisen
_________________________________________________________________________
Så man vet det i toppetasjene: De superrike er gjort enda rikere, majoriteten av befolkningen i EU er vedvarende skadet, inkludert miljøet. Slik at ingen skal legge merke til det, henges et sjarmerende skilt foran døra.KARRIERE HOS BAKER MCKENZIE
Hun som besøkte Capitol er en del av den franske eliten, hvis interesser er identiske med de «amerikanske». Lagarde gikk på skole i Maryland med utvekslingstipend. Hun var praktikant hos William Cohen, som deretter ble forsvarsminister under president Clinton.
I 1981 begynte hun å jobbe som advokat i Paris-avdelingen til Baker McKenzie. Med 4.700 advokater i 46 land, er advokatfirmaet det utenrikspolitisk viktigste i USA. Det representerer amerikanske selskaper og amerikanske banker i fusjoner, outsourcing av varemerke-lisenser, global beskatning og rådgivning av myndigheter.
Firmaet har sitt operative hovedkvarter i Chicago, men det har sitt juridiske sete i Sveits og er derfor ikke underlagt amerikansk økonomisk tilsyn. Advokatfirmaet er derfor representert i alle store finansoaser, for eksempel Luxembourg, Irland, Nederland og, særlig ekstragavant, i Hong Kong. Tjenestene for kundene er følgelig likedan.
FRIHANDEL OG LHBT
Det juridiske fokuset for Lagarde da hun var sjef for Paris-avdelingen var arbeids- og sosialrett: Hva synes utenlandske investorer, spesielt amerikanske investorer, om svakhetene og smutthullene ved å kjøpe seg inn i Frankrike? I 1999 hadde hun jobbet seg opp til å bli verdenssjef for firmaets hovedkontor, og forble det til 2004. Hun pendlet mellom Chicago, Paris og den viktige filialen i Hong Kong.
Dermed var hun – den store nyheten – den første kvinnen i ledelsen for et hittil mannsdominert domene, og fremmet – det samme gjorde Det demokratiske parti i USA med Clinton-paret – karriereutviklingen for kvinner, homofile, lesbiske og transpersoner. Arbeids- og sosiale rettigheter for flertallet av befolkningen, i henhold til FNs universelle menneskerettigheter – ønsker de ikke å vite noe av, det bekjemper de.
For eksempel ble Baker McKenzie hedret med to internasjonale priser i 2018: Hongkong Law Firm of the Year som det beste advokatfirmaet i Hong Kong og beste forsvarer av homofile og lesbiske (Top Global LGBT).
TRANSATLANTISK ANGÅENDE VÅPEN, INDUSTRI OG HANDEL
Advokatfirmaets oppgaver ble organisk kombinert med de utenrikspolitiske interessene og strategiene til USAs regjering. Fra 1995 til 2002, var Lagarde også medlem av Washington-tankesmia Center for Strategic and International Studies (CSIS). Der befant seg ikke bare Zbigniew Brzezinski, den mangeårige utenrikspolitiske rådgiveren for mange amerikanske presidenter, men også bankmannen John Kornblum, som var USAs ambassadør til Tyskland, og Felix Rohatyn, ambassadøren til Frankrike.
De amerikanske aktørene var i disse årene opptatt av et forsterket militært og økonomisk samarbeid med EU. Amerikanske investorer som Blackstone, Carlyle, Whitehall, Cerberus og KKR begynte å kjøpe selskaper, og f.eks også store mengder tidligere offentlig boligeiendom i EU, spesielt i den strategisk viktigste staten Tyskland.
FOKUS PÅ POLEN
Et spesielt fokus var utviklingen av amerikanske posisjoner i Sentral-Europa. Polen ble bygd opp som en militær samarbeidspartner: Lagarde var sammen med Brzezinski i Handlingsutvalget USA-EU-Polen og i Arbeidsgruppen USA-Polen for rustningsindustrien. For USA, er Polen «det viktigste potensielle NATO- og EU-medlemmet i Sentral-Europa,» sa Brzezinski. Samtidig, for å underbygge denne strategien, ble handelen med Polen liberalisert, der amerikanske selskaper slo seg ned i nyopprettede frihandelssoner (ingen stat har like mange frihandelssoner som Polen). I tillegg ble Ukraina bygd opp som en nøkkelstat i kampen mot Russland, som Brzezinski på en klar og selvsikker måte plapret om.
Fra og med 2004 var Lagarde leder av Global Strategy Committee i Baker McKenzie. Advokatfirmaet ble administrert av den sjarmerende, elegante, selvsikre kvinnerettssaktvisten Lagarde, og var en naturlig del av den amerikanske strategien for å bli den «eneste verdensmakt», som også gjorde EU til undersått.
INNTREDEN I DEN «KONSERVATIVE» POLITIKKEN
Dermed var forholdene godt lagt til rette for å bli politisk aktiv i EU. Fra 2005 til 2011 fungerte hun som minster for utenrikshandel, landbruk/fiskeri, økonomi og finans i tre franske regjeringer, først under den «konservative» president Chirac, deretter under den rasistiske transatlantikeren Sarkozy.
De etter EU-forhold veldig gode arbeidslovene i Frankrike, for eksempel den 35 timers arbeidsuken som stammet fra reformer under president Mitterrand og kommunistiske ministre, beskrev minister Lagarde som «undertrykkende.» Da kritikk av stigende bensinpriser ble et dagsaktuelt tema, anbefalte statsråden franskmenn å bruke sykkelen oftere.
Under Sarkozy og Lagarde fortsatte de ledende franske rustnings-selskapene å ekspandere sin eksport, spesielt til de reaksjonære Gulfstatene. I De forente arabiske emirater (UAE) etablerte Frankrike for første gang siden andre verdenskrig en ny, stor militærbase i utlandet – mens den sjarmerende finansministeren gjorde det mulig for velstående sjeiker å kjøpe skatteprivilegerte luksuseiendommer i Paris og andre deler av Frankrike.
Ikke bare diktatoriske sjeiker ble elegant favorisert. Også de mer enn 2000 velstående grekere på listen over klienter til den sveitsiske filialen til den største europeiske banken, Hong Kong og Shanghai Banking Corporation (HSBC). Denne listen ble lekket til Lagarde – men forble sjarmerende liggende i skuffen.
For sine tidligere klienters interesser, jobbet Lagarde med å plyndre Hellas, som med hjelp fra Goldman Sachs og de amerikanske ratingbyråene var sterkt forgjeldet. Og hun sørget for at EU i tillegg til ESB også tok med Det internasjonale pengefondet i Troikaen i Aten (forresten inkluderte de også anonyme BlackRock-konsulenter). Noe de to viktigste EU-finansministrene Schäuble og Lagarde hadde til felles, var at de forsterket presset mot den greske venstreorienterte regjeringen. Kansler Merkel hang seg på den strålende fransk-kvinnen og ble enig med Sarkozy om å godta inkluderingen av IMF i Troikaen.
Den nasjonalistiske agitasjonen mot de "late grekerne", som angivelig selv forårsaket forgjeldingen og nå måtte betale for den - det protesterte den selvsikre kvinnesaksforkjemperen aldri mot.IMF-DIREKTØR
Stillingen som IMF-sjef tilhører tradisjonelt alltid de franske transatlantikerne. De er forkledd som franskmenn, og dermed som «europeere», og garanterer håndhevelsen av amerikanske interesser. Slik har det blitt praktisert siden stiftelsen i 1944.
Men innenfor denne eliten er det små og subtile, men avgjørende forskjeller. Etter finanskrisen ble den franske sosialisten Dominique Strauss-Kahn den nye IMF-direktøren, som tradisjonen tilsier. Men han antydet at han ikke ville behandle EU-stater så hardt som Wall Street krevde. Takket være et sex-skandale på et hotell i New York – der han ble fjernet i håndjern foran kamera – ble det offentlig umulig for ham å beholde stillingen.
Selvsikker og elegant, erstattet Lagarde ham, kvinnen som «vet hvordan man skal hevde seg». Hun hadde allerede fått vedtatt inkluderingen av IMF i troikaen. «Hun trakk tilbake blankoløftet fra forgjengeren Strauss-Kahn om en omfattende økonomisk støtte,» oppsummerer Wirtschaftswoche.
Noen ganger advarte hun, også i retning Tyskland, om at det investeres for lite i realøkonomien. Men dette var billig, populistisk teater for publikum. Hun innskrenket ikke friheten til hennes gunstlinger.
Plyndring, fattigdom, privatisering og forringelsen av fagforeninger og arbeidsrett fortsatte i EUs krisestater – i Hellas, Portugal, Irland og Kypros, med Troikaen og IMF og Lagarde, nådeløst.
Men Lagarde var imidlertid veldedig mot det korrupte vanstyret til oligarkene i Ukraina – USA og NATO sitt favorittbarn, som sjefen for Baker McKenzie hadde tatt godt vare et tiår tidligere. Det overforgjeldede Ukraina fortsatte å få generøse IMF-lån. Og det stoppet selvfølgelig ikke det økonomiske krasjet. En million arbeidsledige ukrainere er tvunget til utlandet, spesielt til lavtlønnsektorene i Polen. For mange kvinner forblir bare muligheten til å bli billig-prostituerte i det rike Tyskland.
ESB-PRESIDENT: SPEKULASJONER, SKATTEUNNDRAGELSE, ØKONOMISK NEDGANG
Enhver som har skadet EU-land permanent i vestlige bankers interesse, har selvbevisst kvalifisert seg til stillingen som direktør i Den europeiske sentralbanken.
Under tidligere direktør Draghi, som kom fra Goldman Sachs, ble ESB omformet etter mønster av den amerikanske sentralbanken. De tre store amerikanske ratingbyråene Standard & Poor’s, Moody’s og Fitch, som nedfelt i ESBs vedtekter, spesifiserer lån og lånevilkår for EUs medlemsland, for selve EU-budsjettet og for selskaper i EU.
Den nå største kapitalbestyreren i den vestlige verden, BlackRock, som steg opp under 2000-tallets spekulative kriser, ble ikke bare konsulent og likvidator for den amerikanske finanskrisen under USAs president Obama. BlackRock ble også rådgiver for ESB.
BlackRock & Co, private equity-investorer og hedgefond konsentrerer de superrikes kapital – og de får omtrent samme beløp fra Fed og ESB. Dermed kjøper og forvalter de den økonomiske substansen i vestlig kapitalisme og spekulerer i aksjer og andre verdipapirer. De skaffer til veie de 60 milliardene som trengs for fusjoner, som i tilfellet Bayer og Monsanto, der mange tusen arbeidsplasser gikk tapt på begge sider av Atlanterhavet, glyfosat fortsatt selges til god profitt, et monopol utbygges, prisene økes og miljøvennlige innovasjoner forhindres.
BlackRock råder, BlackRock tjener sin fortjeneste – og profitten havner hos, som Wirtschaftswoche innrømmer, minoriteten av de «velstående». Selv småsparernes magre renter faller bort – og ikke engang økonomiske smuler for de stakkars underklassene.
Den omsorgsfulle beskyttelsen av de 2000 greske velstående skattesnytere fra Frankrikes daværende finansminister Lagarde – kan hun videreføre i ESB i mye større skala og med offisiell EU-medvirkning. BlackRock & Co anonymiserer profesjonelt BlackRocks største investorer – Baker McKenzie utmerker seg også i så måte. Aksjepakkene gjemmes profesjonelt i passende økonomiske skatteparadis, fordelt mellom Delaware og Luxembourg og Irland.
OECD har nå bestemt at de «rike» statene ved systemisk skatteunndragelse årlig taper 450 milliarder dollar. Den viktige infrastrukturen for majoriteten av befolkningen, dvs. kollektivtransport, sykehus, skoler, drikkevann og avløpssystemer, veier, hjem, er i forfall – eller privatiseres og blir dyrere.
For at den overnasjonale og profesjonelt organiserte skatteunndragelsen skal fortsette med god begrunnelse, har finansministrene i Euro Group gitt den nye sjefen en sjeføkonom: Philip Lane. Han studerte ved Harvard, var professor ved Columbia University i New York og er guvernør for den irske sentralbanken. I ESB skal han bl.a. sørge for at den økonomiske skatteoasen etablert av EU for Amazon, Apple, BMW, Deutsche Bank og så videre, kan fortsette sin forretningsmodell.
Dermed ble ESB underhånden «den mest innflytelsesrike institusjonen i Europa»: «I finanskrisen har ESB selv-bemektigende utvidet sin kompetanse. Den har, enten man vil det eller ikke, tatt på seg rollen som påpasser for reformsky og utgiftsglade regjeringer,» skriver Wirtschaftswoche. For at gjeldsutsatte stater som allerede kraftig har kuttet utgiftene til samfunns- og infrastruktur kan fortsette å låne, til fordel for private banker, har ESB kjøpt opp omtrent en tredel av alle utestående statsobligasjoner.
DEMOKRATISK NYGRUNNLEGGELSE AV EUROPA
ESB er en annen grunn til å stille spørsmål ved dagens EU. Det er ingenting igjen av løftet om demokrati, velstand, menneskerettigheter og fred. Brexit manifesterer den perverse selv-iscenesatte demagogiske kritikken av EU fra deler av den regjerende, usikre klassen.
Mot dem, står en omorganisering av Europa foran oss – til fordel for demokrati, menneskerettigheter, fred og ikke minst en økonomisk og finansiell nygrunnleggelse.
Sjarme og eleganse à la Lagarde er i beste fall stoff for annenrangs standupkomikere.
Med velvillig tillatelse fra Werner Rügemer. Han er en fantastisk forfatter og analytiker som vi nok vil se mer til her, og er medlem av attac og PEN-klubben, blandt mange andre organisasjoner. Hans nyeste bok finnes på engelsk: The Capitalists of the 21st Century. An Easy-to-Understand Outline on the Rise of the New Financial Players. (tredition/Hamburg 2019.)
Forsidebilde av Marie Antoinette av ukjent kunstner.
Noen av bildene med tekst er lagt til av Knut Lindtner